Dikt

Dikt er nært den en selv er. Kanskje nærere enn annen tekst. De springer ut av ens møter med seg selv i livet med andre, og er alltid subjektivt fornemmet, følt, forstått, tolket. Mine dikt er skrevet på norsk som er mitt morsmål. De kan oversettes til engelsk, men kanskje må de da ikke bare oversettes, men gjendiktes. Språket er for kommunikasjon, men er også et uttrykk for livsform, livsforståelse, livstolkning, subkultur, kultur.

Du har ansvar for
ditt utseende.
Ikke for rynker eller hudkvalitet,
ikke for å skape fyldige
lepper, mindre
hake eller nese,
eller skarpere kinnbein.
Men du har ansvar for
uttrykket i øynene
og draget rundt munnen.

I erindringen
kommer avstanden mellom
mitt liv og min væren
tilsyne.
I erindringens tilbaketrekking
bærer jeg med meg det jeg er
og det mitt liv ikke er.
Jeg klargjør mitt livs
posisjon
så å si.


“Memory is the gathering of recollection,
thinking back” (Heidegger, 1968, s. 11).
Thinking back
tenke tilbake
betyr det:
å minnes, erindre, huske, se for seg
eller kanskje
å reflektere, gjenspeile, vise,
eller det
å snu situasjonen og tenke tilbake
på noe som selv tenker?
Hva betyr det å tenke tilbake på noe som selv tenker?
«Tenke i retur»
Det betyr å snu seg mot det som selv tenker, snu ansiktet mot det som gir mening
mot det som «appears to oneself»
Det som kommer til syne og som trekker seg vekk
Flyte tilbake mot kilden


Skulle jeg ikke være fornøyd
når jeg har skrevet
en god setning?
Eller kanskje enda mindre
skulle jeg kunne være fornøyd med;
et ord, en tanke som er formulert
slik at jeg nå, etter at jeg har tenkt denne tanken
forstår noe mer enn tidligere.
Det gjør meg hoppende, hamrende
lykkelig
så hinsides at jeg må ut og danse
på den slapsete vintermarken
så småfuglen
i morelltreet skvetter.

Det er ikke før jeg har skrevet det
at jeg vet at jeg kan skrive det.
Det er ikke før jeg har sagt det
at jeg vet at jeg kan si det.
Det er ikke før jeg har gjort det
at jeg vet at jeg kan gjøre det.
Slik er mitt liv
slik er jeg dømt til å leve;
Det jeg kan
er ikke noe jeg kan før jeg
har gjort
nettopp det.
Ikke bare en gang
men hver gang.


Farmor

En morgen jeg banket på
åpnet ikke farmor så fort som hun pleide.
Da hun kom hadde hun håret hengende ned
og masse små svarte klemme i munnen.
”Hallo, vennen min” sa hun med klemmene
borti venstre munnvik, «bare et øyeblikk..:”
”Så langt hår du har, farmor” sa jeg. «Jeg visste ikke at det var så langt”.

Farmor rødmet brydd og snudde seg bort.
”Jeg er snart ferdig” sa hun og forsvant inn på soverommet.
Jeg fulgte etter.
Jeg hadde ikke tenkt på at farmor hadde langt hår.
Hun hadde knute i nakken, og vakre bølger i håret
som løftet seg fra den myke pannen over de grå dyptliggende øynene.
Men nå så hun ut som en sjenert gresk gudinne.
”Kan jeg få kamme deg?” spurte jeg modig

”Kamme meg? Nei, det går ikke” sa hun.
Men jeg hørte på stemmen at det kunne jeg.
Hun satt på krakken på kjøkkengulvet.
Jeg sto bak henne og kjemmet
den grå bølgende mykheten
igjen og igjen,
til farmor snudde seg og tok kammen
bestemt fra meg.
”Nå er det nok med fjollegreier” sa hun alvorlig.
Men jeg visste at hun nøt stunden, for jeg hadde sett
at hun foldet hendene i fanget
mens jeg kjemmet.

Tone Sævi 2017



Godhet og tøfler

Jeg ser på de hjelpeløst strikkede tøflene
og mykner i kantene.
Det er så typisk min mor å kjøpe sånne.
De er nok solgt av en som hun vil vise at hun ser,
og hun ser henne ved å kjøpe tøfler som ingen kan bruke.

De er så løst strikket at de faller av både
foran og bak.
De har en hard søm midt under som er vond å gå på,
og de er strikket i tynt garn som vil slites hull i
på null time.
Dessuten er de stygge i fargene, verken smarte,
kreative eller laget med en tydelig logikk.

Så hva har tøflene?
De har en kjøper og giver som
så deres strikkerske og fører godheten for henne
videre til en takknemlig tøffeleier
av ubrukelige tøfler

Tone Sævi 2012


Om bare

Om du bare kunne overraske meg
gjøre noe jeg ikke forutså
noe godt, noe overgivent, noe som er
mer enn.
Jeg mener ikke at jeg vil ha noe,
noe dyrt eller viktig,
ikke engang noe som er symbolsk for
vårt spesielle forhold.
Jeg ønsker bare å få se det spontane i deg,
gleden over livet, dagen, alt,uttrykt i noe umiddelbart
her og nå.

Tone Sævi 2013

Jeg er ikke min egen
ubetinget
den jeg er
og det jeg bærer inne i meg
kan være inadekvate
i forhold til hverandre.

Ad usum proprium

Jeg er ikke til min egen
disposisjon


Jeg er ikke mitt liv
jeg kan bedømme
mitt liv
fra den jeg er
men mitt liv er
ikke identisk med meg selv

Jeg møter meg selv i
erindringen.
Erindringen er hinsides
bedømmelsen
hinsides det som var
representasjonen

Erindringen styrer ikke
er ikke spektakulær
pynter ikke på,
ser ikke på noe spesielt
men er et indre fotfeste
min værens grunnlag

På engelsk betyr
recollection
både å minnes
og å samle sammen igjen.


Nettopp det
Tone Sævi
Det er ikke før jeg har skrevet det
at jeg vet at jeg kan skrive det.
Det er ikke før jeg har sagt det
at jeg vet at jeg kan si det.
Det er ikke før jeg har gjort det
at jeg vet at jeg kan gjøre det.
Slik er mitt liv
slik er jeg dømt til å leve;
Det jeg kan
er ikke noe jeg kan før jeg
har gjort det
nettopp det.
Ikke bare en gang
men hver gang.